Breivik og hans ytringsfrihet

Det pågår en litt merkelig debatt for tiden om Anders Behring Breivik skal ha ytringsfrihet.

Noen tar til orde for at Breivik skal «fratas sin ytringsfrihet». Formuleringen skurrer i mine ører. Det høres ut som om ytringsfriheten er noe som staten sitter og forvalter, et slags privilegium som tildeles noen og fratas andre. Dette mener jeg er et forkjært perspektiv. Ytringsfriheten er jo en medfødt rettighet som hører med til det å være menneske. Å være menneske er å kommunisere. Fratas noen denne retten, er det selve menneskeverdet som angripes. Vi må prøve å holde fast på at Breivik er et menneske.

Så er det slik at ytringsfriheten nødvendigvis må ha sine begrensninger. Det gjelder for oss alle. Det finnes ytringer som er så krenkende, så truende eller så ødeleggende for andre mennesker at de er forbudt ved lov. Dette er relativt ukontroversielt. I tillegg er enkelte mennesker underlagt sterkere begrensninger. Jeg tenker her på personer som under fengselsopphold må tåle diverse kontrolltiltak. De får begrenset informasjonsfriheten – den frie adgang til å samle informasjon, som jo er nært knyttet til ytringsfriheten – og de får begrenset ytringsfriheten ved at kommunikasjon med omverdenen blir kontrollert og sensurert.

I Breiviks tilfelle er det opplagt at han ikke kan få ytre seg fritt på alle måter og alle felter. Hans adgang til å bygge nettverk, til å inspirere eventuelle likesinnede og til planlegge fremtidig terror må forhindres. Han vil derfor bli underlagt strenge kontrolltiltak. Dette finnes det lovhjemmel for.

Men å si at han «har mistet sin ytringsfrihet» er likevel å gå ti skritt lenger. Det skurrer voldsomt i mine ører. Intet menneske skal bli fratatt ytringsfriheten som sådan, totalt sett og i sin helhet, verken ved politiske vedtak, domstolsbeslutninger eller praktiske tiltak.

Breivik må få snakke med andre mennesker, han må få uttrykke seg, tegne og skrive, synge og lage musikk, - ytringer har som kjent mange former, og ytringsfriheten omfatter dem alle. Men idéen om menneskets ytringsfrihet omhandler i særlig grad den politiske ytringsfriheten. Heller ikke denne kan fratas et menneske sånn rent summarisk. Her synes jeg advokat Jon Wessel-Aas sin påminning om å skille mellom handlinger og meninger er betimelig. Handlinger kan være ulovlige, ikke meninger. Men her er en gråsone. Den beveger vi oss i når ytringer kan innebære en trussel mot andre mennesker. Breiviks kommunikasjon med eventuelle meningsfeller kan i sin konsekvens innebære en slik trussel – og må begrenses der hvor dette er relevant. Ikke ellers.

Regimet som Breivik underlegges må selvsagt sees i lys av konteksten. Vi vet hva han er i stand til. Det må likevel være generelt begrunnet, og ikke utslag av en justis for det konkrete tilfellet.

Hvorfor skal Breivik ha ytringsfrihet, spør noen. Det er faktisk ikke ytringsfriheten som skal begrunnes, det er begrensningene som eventuelt skal begrunnes.