Pressen, prinsessen og privatlivets pris

Man blir nesten pinlig berørt - ikke av Madde eller hennes forlovede eller av Tora fra Meråker, men av pressens prinsesse-journalistikk. Er det tre forsider Dagbladet har hatt om unge Madeleine den siste uka? Det er vanskelig å tro at det ligger noen journalistisk vurdering bak avisens valg, årsaken må være at avisen ikke lenger finner noen ordentlige nyheter som kunne stått på forsiden.

I dag slår også Se og Hør til, med historien om Tora Uppstrøm Berg (21) fra Meråker som har "vært intim" med en svenske som skal være forlovet med yngste dattera til kung Carl Gustaf og Silvia. - Spenstig gjort, uttaler ordfører Bård Langsåvold i Meråker om bygdas store datter. Jeg tror han snakker om intervjuet hun har gitt. Da Adresseavisen i morgentimene i dag besluttet å sende et fjernsynsteam til Meråker, måtte ordføreren stille opp og svare på spørsmål om hva han tror dette betyr for bygda. Hva det betyr? Jeg for min del tror at turistene fra nå av vil strømme til Meråker, og at bygda vil få mange nye arbeidsplasser.

En svensk hoffreporter, ansatt i Svensk Damtidning, bedyrer på en norsk tv-kanal at saken er svært stor og alvorlig. TV-kanalen selv, som har hovedkvarter i Bergen, er helt enig og melder at "Det svenske kongehuset rystes av en pikant sex-skandale!"

Vedrørende Se og Hør-oppslaget: Jeg ser at Kokkvold og andre sier dette er brudd på god presseskikk dersom det er snakk om betalingsjournalistikk. Vel, hvis man absolutt trenger en regel å henge saken på, så finner man jo det i Vær Varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Men dersom dette ikke er betalingsjournalistikk, er det god presseskikk da?

Betalingsjournalistikk er en uting, det har Kokkvold og andre rett i. Troverdigheten synker når det gis betaling for historier. Selve betalingen kan jo påvirke kildens historie. Når opplysninger og uttalelser så og si får en markedsverdi, så er det i seg selv en drivkraft til å smøre litt på for å gjøre seg fortjent til pengene. Jo sterkere historie, jo større betaling. I tillegg kommer at slike nyheter ofte handler om kjendisers privatliv. Betalingsordninger kan friste enkelte kilder og tipsere til "uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon" som det heter Vær Varsom-plakaten. Husker du Rebecca Loos? Hun fikk 350.000 pund fra den britiske avisen News of the World for å fortelle om en affære hun skal ha hatt med David Beckham. I tillegg ble hun kjendis for en stund. Det ble aldri bekreftet om historien var sann. Men akkurat det tas ikke så nøye i "Kiss-and-tell"-sjangeren.

Nå vet vi foreløpig ikke om Tora fra Meråker har fått penger fra Se og Hør, selv om det er sannsynlig. Bladet selv pleier ikke å opplyse om slikt. Men jeg mener altså at spørsmålet om betaling ikke er det viktigste presseetiske spørsmålet her. Viktigere er brudd på privatlivets fred - og ikke minst bruddet med journalistikkens grunnleggende kjennetegn: Å bringe troverdig og dokumentert informasjon om ting av samfunnsmessig interesse.

Gode og dårlige titler

Her er tre journalistiske titler fra et nettsted nå i dag tidlig: Lar du deg lure av disse? Hvorfor velger nordmenn dette? Dette bør ikke unge få lov til Noen nettaviser synes å ha en tittel-policy der formålet kun er å generere klikk, ikke å fortelle leseren hva saken handler om. Dette er i strid med gode prinsipper for den velformulert tittel: Den skal både vekke interesse og fortelle hva saken gjelder. I en tid da overfloden av informasjon blir stadig større, trenger publikum hjelp til raskt å avgjøre hva man ikke skal lese. Den gode tittelen gjør nettopp dette: Den gir grunnlag for en kjapp avgjørelse om jeg vil lese saken eller ikke. Slik var det - *kremt, slik er det med papiravisen: ingen av oss leser alt, titlene forteller oss hva vi kan velge bort og hva vi vil lese. Slik er det også i de gode nettavisene. De dårlige titlene som kun prøver å skape nysgjerrighet, er tidstyver som fører til ergrelse og irritasjon. Å satse på slike er en kortsiktig tankegang fra redaksjonens side. Det genererer sikkert en del klikk og dermed økte annonseinntekter i dag, men det gir mindre fornøyde lesere og dermed færre lesere i morgen. Her er tre titler fra Aftenposten.no i dag tidlig: Presidentens kiste kom hjem til Polen Tiåring falt tre meter, slo hodet i asfalten Kriminelle utlendinger får falsk ID i banken Dyktig gjort, spør du meg. Hver tittel gir meg saken i en nøtteskall, jeg får den kjappest mulige info om innholdet, og kan avgjøre om jeg vil lese saken. Det ser enkelt ut, men å lage slike titler kan være tidkrevende. I disse tre titlene er det dessuten linjefall (omtrent like lange linjer), og meningsutgang i hver linje. Dyktig gjort.

Litt mer om lekkasjer og Wikileaks...

Man skriver på sin lille blogg om noe man har sånn middels kjennskap til - men noen leser det jo, og plutselig er man i en offentlig debatt om temaet. Debatten sendes i "Kurer", P2s mediemagasin, i morgen lørdag klokka 12.03. Temaet er altså nettstedet Wikileaks, samt lekkasjer mer generelt. Saken om det amerikanske helikopteret som skyter og dreper tilsynelatende sivile mennesker i Irak er trolig et gjennombrudd for det kontroversielle nettstedet. Wikileaks vil bli en viktig kilde for avslørende og kritisk journalistikk verden over i tiden som kommer. Og ikke minst: Nettstedet - som garanterer anonymitet for sine kilder - vil være en viktig kanal både for varslere og for grupper som er rammet av sensur og manglende ytringsfrihet. Men det må altså møtes med en kildekritisk holdning. Motivene hos dem som lekker fortrolig informasjon kan jo være så ymse. Jeg tror det er nyttig å være seg bevisst at lekkasjer grovt sett er av to slag: 1) Strategiske lekkasjer, der kilden vil oppnå en målsetting i ren egeninteresse for seg selv eller sin organisasjon. 2) Samvittighetsstyrte lekkasjer, det vil si rapportering av et kritikkverdig forhold som offentligheten bør kjenne til. Det er jo her varslerne opererer, de som av samvittighetsgrunner ikke kan tie om maktmisbruk, overgrep, korrupsjon, lovbrudd eller annen uetisk praksis. Problemet er jo at det ikke alltid er så lett å vite hva som er hva. Ofte er motivene også sammensatt. Men det hører med til god journalistikk både å ikke la seg bruke av strategiske kilder som vil fremme sine egeninteresser på redaksjonell plass, og samtidig slippe til kilder som kan fortelle om samfunnets mørke hemmeligheter og om kritikkverdige forhold som offentligheten bør kjenne til.

Wikileaks - og de viktige lekkasjene

En ganske så rystende video ble publisert på nettstedet Wikileaks i går. Videoen er et opptak gjort fra et amerikansk helikopter som var involvert i kamphandlinger i Badgad i 2007. Omlag 15 sivile ble drept i denne hendelsen, blant dem to Reuters-medarbeidere. Av bildene kan det se ut som om det hele var et uprovosert angrep fra amerikanske kamphelikoptre, basert på en misforståelse og en ubegrunnet antakelse om at menneskene der nede på gaten var bevæpnede opprørere. Det var de visstnok ikke, og ut fra bildene er det uforståelig at noen kunne tro det. Begrepet "lekkasje" har vanligvis en negativ klang. Enten lekkasjen skyldes ødelagte vannrør eller illojalitet overfor arbeidsgiver, så er det noe som helst bør unngås. Men noen ganger er lekkasjer ønskelig og viktig. Mange betydningsfulle prosjekter innen undersøkende journalistikk har vært avhengig av lekkasjer fra samvittighetsfulle kilder som har tatt etisk ansvar i situasjoner der arbeidsgiveren ikke gjorde det. Wikileaks er et nettsted for publisering av fortrolig og sensurert materiale, fortrinnsvis fra offentlige myndigheter. I starten var man særlig opptatt av å bringe sensurert infomasjon fra diktator-stater. I dag publiserer nettstedet dokumenter fra en lang rekke land, blant annet Norge. En av det mest omtalte avsløringene skjedde da Wikileaks la ut den høyst fortrolige listen over de største låntakerne i den islandske banken Kaupthing, banken som bidro sterkt til kollapsen i islandsk økonomi. Listen viste at de ti største låntakerne skyldte tilsammen 47 millarder kroner, og at det blant låntakerne var mange venner og bekjente av banksjefene. Videoen fra det amerikanske kamphelikopteret som Wikileaks publiserte i går, skal være lekket fra kilder i det amerikanske forsvaret. I tre år har Reuters forsøkt å få frigitt opptaket av hendelsen, uten å lykkes. Amerikanske myndigheter har hevdet at de sivile ble drept da de havnet i kryssild mellom opprører og amerikanske styrker. Hvis bildene vi nå har sett er ekte, stemmer ikke dette. Wikileaks er som navnet sier en såkalt wiki, som betyr at hvem som helst kan publisere materiale og delta i verifisering og diskusjon av materialet. Journalister og andre som bruker Wikileaks må selvsagt være oppmerksom på at motivene for å publisere materiale på nettstedet kan være så ymse. Lekkasjene må møtes med en kildekritisk holdning, - innholdet kan være uekte eller manipulert, og målsettingen for lekkasjene kan være en annen enn det gis inntrykk av. Det skal bli spennende å se hvordan avsløringen av drapene på tilsynelatende uskyldige sivile i Irak blir forklart av amerikanske myndigheter.

Journalistikk og barnevern

Her kommer nok et innlegg om årets SKUP-prosjekter, - det er kjekt å få skrive om god journalistikk nemlig :-) Et trekk ved årets bunke av SKUP-bidrag er de mange sakene som handler om barnevern. Hele fem ulike prosjekter tar for seg sider ved barnevernets arbeid. Men til forskjell fra barnevern-journalistikken for noen år siden handler det nå ikke om små barn og dramatiske enkelttilfeller av omsorgsovertakelse. Lenge var det den type barnevernsaker vi hørte mest om i pressen, gjerne initiert av fortvilte foreldre som ble fratatt omsorgen for sine barn. Nå er det de store barna som er i fokus, tenåringene, de som kanskje lenge har vært under barnevernets omsorg. * En av disse sakene fikk SKUP-diplom i år. Astri Thunolds tv-dokumentar "Ingens barn" er en hjerteskjærende historie om barn som har flyttet mellom fosterhjem og institusjoner gang på gang på gang opp gjennom oppveksten. Fem, ti, 20, helt opp til 30 ganger har de måttet flytte. -Ingen vil ha meg, sier en av ungdommene. En annen svarer flott på alle spørsmål, men når han blir spurt om hvem som er hans nærmeste, blir han taus, han kommer ikke på noen. Journalisten avdekker blant annet at ingen myndigheter har oversikt over hvor mange ganger disse barna må flytte fra sted til sted. * "Det kriminelle barnevernet" heter et av VG sine SKUP-bidrag i år. En glimrende sak. Det handler om private barnevernsinstitusjoner som faktisk engasjerer dømte personer med en tung kriminell fortid til å passe på ungdommene. Lett tilgang til rusmidler, grov omsorgssvikt og økonomisk rot preger flere av disse institusjonene.

* Rusbruk blant barn under barnevernets omsorg er også tema for Bergens Tidende sin reportasjeserie "Statens rusbarn". Unge debuterer med narkotika på barnevernsinstitusjoner, og det er et svært mangelfullt tilsyn med disse institusjonene.

* Sandefjords Blad har gjort en god jobb med å avdekke at tidligere barnevernsbarn som nå er voksne ikke får innsyn i sin egen sak, fordi deres biologiske foreldre - som mange av dem ikke har kontakt med - først må gi sin godkjennelse til dette. * Også Drammens Tidende sin reportasjeserie om de sakkyndiges rolle og makt i barnefordelingssaker berører barnevernets arbeid. Barnevernet har en vanskelig jobb. De får kritikk hvis de gjør for lite, og de får kritikk hvis de gjør for mye. Det er grunn til å ha stor respekt for jobben mange barnevernsarbeiderne gjør, den jobben er ikke lett. Samtidig må barnevernet tåle et sterkt søkelys fra pressen og offentligheten. Det er få etater som har så stor makt som barnevernet, - og så stort ansvar. Barnevernet kan ikke gjemme seg bak en generell og altomfattende taushetsplikt. En erfaring som mange journalister gjør er at barnevernsarbeidere ikke har god nok kunnskap om hva taushetsplikten egentlig omfatter. Den er til for å beskytte klienter, ikke barnevernet selv. Journalister som jobber på dette feltet forteller om "en mur av taushet" rundt barnevernet. Ledere og ansatte kan og bør bidra til større åpenhet om sin virksomhet enn de gjør i dag.

En fantastisk sak

Hørt om bedriften Ocas? Interessert i radarteknologi? Hørt om Noble - Norwegian Battle Lab? Ikke jeg heller, inntil nylig. Heldigvis finnes det journalister i vårt land som kikker inn i bortgjemte kroker og som graver på ukjente steder i vårt kompliserte samfunn. Da de to journalistene Trond Sundnes og Gøran Skaalmo i Dagens Næringsliv begynte å kikke på denne saken, ante de nok ikke at den skulle føre til avsløringer av pengesløsing i milliardklassen, misbruk av offentlige støtteordninger, samrøre mellom Forsvaret og noen eks-piloter som har startet eget firma osv. osv. For dette fikk de to journalistene SKUP-prisen. Den ble utdelt nå i helga. Det er et imponerende kildearbeid de to journalistene har gjort. Til tross for stor motstand fra nær sagt alle involverte, har de skritt for skritt avdekket en lang rekke smarte og hemmelige grep som aktørene gjorde i den hensikt å bli rik på offentlige midler. Gravearbeidet omfatter innsynsbegjæringer, regnskapsanalyse, sporing av pengestrømmer og et møysommelig arbeid med å forstå både teknologien og nettverket av involverte aktører. Saken er svært komplisert, men fordi Dagens Næringsliv satte ressurser på saken kan både politikere og folk flest forstå hva som har skjedd. En fantastisk sak. Rett og slett glimrende journalistikk, spør du meg. Beste gravesak i 2009. Vel fortjent SKUP-pris. Metoderapporten ligger her.

Kirkens gode navn og rykte

Irland - den vakre grønne øy, hjemlandet for de store poeter og de kirkelige overgrep. Jeg sitter i Belfast og leser irske aviser. Pressen i Irland har det siste året avdekket stadig nye tilfeller av seksuelle overgrep mot barn og unge begått av katolske prester. I mange år har ofrene for overgrep og deres familier sagt fra - internt i kirken. Hva har skjedd? Svært lite - før sakene nå kommer ut i media. Først når problemet får offentlighetens lys på seg, blir det tatt på alvor. Den mektige katolske kirke er ikke så ulik andre maktinstanser i så måte. Når klanderverdige forhold oppstår, blir hensynet til institusjonens rykte og omdømme overordnet alt annet. Lederne maner til taushet og lojalitet. I lys av hva denne skandalen dreier seg om, er det rystende å se hvordan kirken brukte sin autoritet til å pålegge unge overgrepsofre å tie om sine opplevelser. Skadevirkningene for ofrene ble da selvsagt enda større, men kirkens omdømme var viktigst. Det mest oppsiktsvekkende de siste par dagene er hvordan overhodet for den katolske kirke i Irland, kardinal Sean Brady, selv har aktivt bidratt til å skjule og feie under teppet de alvorlige overgrepene som har skjedd innenfor kirken. I 1975 var kardinal Brady prest og lærer, og han deltok i en kirkelig "etterforskning" av overgrep mot to unge gutter. Begge ofrene ble bedt om å avlegge ed på at de aldri skulle fortelle om overgrepene. De ble avkrevd en "wow of silence" av den nåværende kardinalen. Merkelig at ikke den høyverdige kardinalen trekker seg.

Tøft mediekjør for rådmann

Hvem har hatt det tøffeste mediekjøret den siste uka? Det er ikke de Eia-rammede kulturforskerne eller den norske Toyota-importøren, men det er rådmann Snorre Glørstad i Trondheim. Han har nok følt ukas kritiske avisoppslag som mildt sagt tyngende - selv om de foreløpig ikke har nådd rikspressen (hvilket er en pussighet i seg selv). Adresseavisen har nemlig avslørt at Snorre Glørstad og andre trondhjemske kommunetopper har vært på luksusturer til fjerne himmelstrøk, betalt av finansmeglere og fondsforvaltere som gjerne vil ta hånd om kommunens gigantiske "Kraftfond". Bakgrunn: Kraftfondet er penger som Trondheim kommune fikk for salget av Trondheim Energiverk i 2002. Fondet utgjør for tiden den nette sum av 6 milliarder kroner. Meglerhusene surrer naturlig nok rundt honningkrukken - det vil si rådhuset i Munkegata - for å få lov til å forvalte denne pengebingen. De inviterer derfor sentrale personer i kommunen til diverse "investeringsseminarer" - i New York, i Hong Kong, i Tokyo og Stockholm -og New York igjen. Hotellene og restaurantene er de aller beste, og kulturtilbudene er fra øverste hylle. Rådmann Snorre Glørstad (som da var finansdirektør) og flere takker ja. Og det hele tar seg ikke bra ut i Adresseavisens oppslag. Presseomtalen er berettiget. Det skal være åpenhet om kommunens pengebruk, og om hva kommunens ledere driver med i arbeidstiden. Spesielt viktig er det med åpenhet og innsyn når finansnæringen er på jakt etter rike offentlige kunder og fellesskapets midler. Vi har Terra-saken i friskt minne. Adresseavisen har gjort en god jobb - over lang tid - med å avdekke prosessen rundt Kraftfondets investeringer. Likevel kan det hende at skurkestempelet her rammer Snorre Glørstad for hardt. (Glørstad har ikke selv uttalt seg om saken siste uka, fordi han er sykemeldt.) For det første: Når redaksjonen har valgt sin vinkel, vil dette pespektivet styre hele prosessen fra research og faktautvalg til fortelling og presentasjon. Man velger fakta, ordbruk og bilder ut fra hva som styrker egen vinkling. Andre elementer velges bort. I dette tilfelle innbærer det for eksempel en stor vekt på bilder og sitater fra hotellers og restauranters egne markedsføringssider, som skal underbygge at dette er "luksus". En historie kan som kjent fortelles på flere måter, som alle kan være like sanne. Avisen har en veldig makt i et tilfelle som dette, en definisjonsmakt. Den sorterer fakta. Og den sorterer mennesker, og anbefaler dem til heholdsvis berømmelse eller fordømmelse (sitat Odd Raaum). Og her ligger mitt andre poeng: En ting er å avdekke og kritisere maktmennesker for hva de gjør. Men enkelte medieoppslag kan ramme hardere enn som så, fordi de implisitt og underforstått stiller spørsmålstegn med menneskers integritet og karakter, altså hvem de er. Dette er en slik sak. Sløseri, luksus, påspandering, antydninger om korrupsjon - slik omtale rammer personlig, og den øker belastningen for den omtalte. Det er så langt i denne saken ikke påvist korrupsjon. Kraftfond-saken i Trondheim handler først og fremst om politiske beslutninger som flere må svare for. Snorre Glørstad må føle på en sterk opplevelse av urettferdighet etter disse oppslagene. Trøsten får være at publikums hukommelse er kort.

Internasjonalt i Sameland

Samisk Høgskole må ha ett av landets flotteste høgskolebygg, om ikke det aller flotteste. Nybygget i Kautokeino ble åpnet i fjor. Innvendig er det preget av kontraster mellom store, åpne arealer og intime korridorer med uventede møteplasser for småmøter og kaffepauser. Her er et atrium som tar vare på finnmarkslyset, og en gedigen kantine med utsikt over vidda.

Jeg møtte journaliststudentene. De er bare 8-10 stk, men de representerer tre nasjoner. Dette er i tråd med skolens profil, den samler samisktalende fra hele nordkalotten. Like over påske starter de et 10-poengs bachelorkurs i klimajournalistikk. Dette er et norsk-finsk-dansk samarbeid som trekker til seg studenter fra en rekke land.

Utadvendt eller provinsiell - det er ikke et spørsmål om hvor man bor, men om mental spenstighet.

Nå skal jeg kjøre de 13 milene inn til byen og de sentrale strøk (dvs. Alta :-). Passerer Masi, den fine bygda som noen ville legge under vann på 1970-tallet, under striden om Altavassdraget, men som ble reddet takket være noen ulydige aksjonister.

Romøren og konstruktivismen

I medievitenskapelig teori går det et skille mellom dem som ser på nyheter som representasjon og dem som ser på nyheter som konstruksjon. De første hevder at nyhetene mer eller mindre fremstiller (re-presenterer) virkeligheten, de andre hevder at nyheter er konstruerte medieprodukter, de er kun et resultat av medienes egne formater, sjangerkrav og produksjonsrutiner. Jeg har hittil ikke hatt så stor sans for konstruktivismen. Men jeg innser nå at jeg har tatt feil. De siste ukers sportsjournalistikk formidler en virkelighet som ikke hadde eksistert hvis det ikke var for - ja, nettopp sportsjournalistikken. Først var det Petter Northug. Du husker han som i flere timer ikke ville snakke med journalistene, enda journalistene forventet det. Når journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål, så fikk vi endeløse reportasjer om at journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål. Dette pågikk helt til journalistene fikk stilt sine spørsmål (som forøvrig var de samme to som de alltid stiller). Lærte vi noe nytt om verden der ute gjennom dette? Om langrenn f eks? Eller var vi vitne til en medieskapt nyhet? En ren konstruksjon? Vi lærte vel først og fremst noe om sportsjournalistene, at de kan være tøffe når det virkelig gjelder, og at de kan stå sammen. Og dessuten lærte vi at sport egentlig handler om media. Så var det disse gutta som hoppet i Holmenkollen når de ikke skulle. Det vil si - "de" (de var vel 12 stk) forsvant ganske fort; vi trenger èn, vi trenger et ansikt, en skjebne, en skurk, vi trenger Bjørn Einar Romøren. Skihopperen Anette Sagen fikk æren av å gjøre det offisielle førstehoppet i nye Kollen - direkte på tv og med publikum og jubel og glede i bakken. - Jeg tenker at... uansett måtte vel noen ha kjørt ned bakken på forhånd, før dette store tv-showet, og liksom sjekka at alt er i orden? Har det ikke alltid vært prøvehoppere? Må ikke noen teste farten slik at den første offisielle hopperen får tildelt riktig avsats oppe i tårnet? Romøren & Co gjorde sine hopp i skumringen en stille kveldsstund. Jeg vil anta at de hopper på ski nærmest hver dag, de er jo våre fremste hoppere, og nå stod altså den nye Kollenbakken der, snø var der også. Ulykken var at media var til stede. Det forhold at Romøren ble fanget på tv, gjorde det mulig å etablere dette hoppet som en trussel mot tv-showet neste dag. Hadde ikke tv-kameraet vært der, så hadde det ikke vært noen sak. Sportsjournalistene kunne jo gjort noe annet denne kvelden - de kunne f eks arbeidet med slutt-tabellen for årets eliteserie som snart begynner, det er jo en annen viktig rapportering fra virkeligheten. Da hadde ikke Romøren-saken eksistert. Petter Northug måtte til slutt legge seg flat - for våre sportsjournalister. Du kan ikke i lengden trosse dem. Bjørn Einar Romøren ble denne ukas hat-objekt nr 1 i Norge fordi han hoppet på feil tidspunkt. Men heldigvis: til slutt stilte også han opp for sportsjournalistene og - ja, la seg flat (sorry, den monotone og noe flate ordbruken skyldes et forsøk på å re-presentere journalistikken). Dette handler ikke om langrenn eller skihopp. Det handler heller ikke om dårlig oppdragelse fra foreldrenes side (som sportsjournalister hevdet i Northug-saken) eller om kjønnskamp og likestilling (som jo er et seriøsitets-styrkende valg av framing i Romøren-saken). Det handler om pressen. Sporten eksisterer for medienes skyld. Den er råstoff, den er et middel, den skal være melodrama - og hvis den ikke er det, så lager vi det. Konstruktivisme? Ja. Northug kom i skade for å krenke sportsjournalistene. Men Romøren - han krenket vel Anette Sagen? Neida, hun tar hele saken pent, og hun har for alltid æren av å ha gjort det første offisielle hoppet i nye Kollen. Unge Romøren krenket sportsjournalistene han også. Bare i det lyset kan vi forklare den tøffe offentlige rettergangen og den strenge straffen.