Journalistikk og barnevern

Her kommer nok et innlegg om årets SKUP-prosjekter, - det er kjekt å få skrive om god journalistikk nemlig :-) Et trekk ved årets bunke av SKUP-bidrag er de mange sakene som handler om barnevern. Hele fem ulike prosjekter tar for seg sider ved barnevernets arbeid. Men til forskjell fra barnevern-journalistikken for noen år siden handler det nå ikke om små barn og dramatiske enkelttilfeller av omsorgsovertakelse. Lenge var det den type barnevernsaker vi hørte mest om i pressen, gjerne initiert av fortvilte foreldre som ble fratatt omsorgen for sine barn. Nå er det de store barna som er i fokus, tenåringene, de som kanskje lenge har vært under barnevernets omsorg. * En av disse sakene fikk SKUP-diplom i år. Astri Thunolds tv-dokumentar "Ingens barn" er en hjerteskjærende historie om barn som har flyttet mellom fosterhjem og institusjoner gang på gang på gang opp gjennom oppveksten. Fem, ti, 20, helt opp til 30 ganger har de måttet flytte. -Ingen vil ha meg, sier en av ungdommene. En annen svarer flott på alle spørsmål, men når han blir spurt om hvem som er hans nærmeste, blir han taus, han kommer ikke på noen. Journalisten avdekker blant annet at ingen myndigheter har oversikt over hvor mange ganger disse barna må flytte fra sted til sted. * "Det kriminelle barnevernet" heter et av VG sine SKUP-bidrag i år. En glimrende sak. Det handler om private barnevernsinstitusjoner som faktisk engasjerer dømte personer med en tung kriminell fortid til å passe på ungdommene. Lett tilgang til rusmidler, grov omsorgssvikt og økonomisk rot preger flere av disse institusjonene.

* Rusbruk blant barn under barnevernets omsorg er også tema for Bergens Tidende sin reportasjeserie "Statens rusbarn". Unge debuterer med narkotika på barnevernsinstitusjoner, og det er et svært mangelfullt tilsyn med disse institusjonene.

* Sandefjords Blad har gjort en god jobb med å avdekke at tidligere barnevernsbarn som nå er voksne ikke får innsyn i sin egen sak, fordi deres biologiske foreldre - som mange av dem ikke har kontakt med - først må gi sin godkjennelse til dette. * Også Drammens Tidende sin reportasjeserie om de sakkyndiges rolle og makt i barnefordelingssaker berører barnevernets arbeid. Barnevernet har en vanskelig jobb. De får kritikk hvis de gjør for lite, og de får kritikk hvis de gjør for mye. Det er grunn til å ha stor respekt for jobben mange barnevernsarbeiderne gjør, den jobben er ikke lett. Samtidig må barnevernet tåle et sterkt søkelys fra pressen og offentligheten. Det er få etater som har så stor makt som barnevernet, - og så stort ansvar. Barnevernet kan ikke gjemme seg bak en generell og altomfattende taushetsplikt. En erfaring som mange journalister gjør er at barnevernsarbeidere ikke har god nok kunnskap om hva taushetsplikten egentlig omfatter. Den er til for å beskytte klienter, ikke barnevernet selv. Journalister som jobber på dette feltet forteller om "en mur av taushet" rundt barnevernet. Ledere og ansatte kan og bør bidra til større åpenhet om sin virksomhet enn de gjør i dag.

En fantastisk sak

Hørt om bedriften Ocas? Interessert i radarteknologi? Hørt om Noble - Norwegian Battle Lab? Ikke jeg heller, inntil nylig. Heldigvis finnes det journalister i vårt land som kikker inn i bortgjemte kroker og som graver på ukjente steder i vårt kompliserte samfunn. Da de to journalistene Trond Sundnes og Gøran Skaalmo i Dagens Næringsliv begynte å kikke på denne saken, ante de nok ikke at den skulle føre til avsløringer av pengesløsing i milliardklassen, misbruk av offentlige støtteordninger, samrøre mellom Forsvaret og noen eks-piloter som har startet eget firma osv. osv. For dette fikk de to journalistene SKUP-prisen. Den ble utdelt nå i helga. Det er et imponerende kildearbeid de to journalistene har gjort. Til tross for stor motstand fra nær sagt alle involverte, har de skritt for skritt avdekket en lang rekke smarte og hemmelige grep som aktørene gjorde i den hensikt å bli rik på offentlige midler. Gravearbeidet omfatter innsynsbegjæringer, regnskapsanalyse, sporing av pengestrømmer og et møysommelig arbeid med å forstå både teknologien og nettverket av involverte aktører. Saken er svært komplisert, men fordi Dagens Næringsliv satte ressurser på saken kan både politikere og folk flest forstå hva som har skjedd. En fantastisk sak. Rett og slett glimrende journalistikk, spør du meg. Beste gravesak i 2009. Vel fortjent SKUP-pris. Metoderapporten ligger her.

Kirkens gode navn og rykte

Irland - den vakre grønne øy, hjemlandet for de store poeter og de kirkelige overgrep. Jeg sitter i Belfast og leser irske aviser. Pressen i Irland har det siste året avdekket stadig nye tilfeller av seksuelle overgrep mot barn og unge begått av katolske prester. I mange år har ofrene for overgrep og deres familier sagt fra - internt i kirken. Hva har skjedd? Svært lite - før sakene nå kommer ut i media. Først når problemet får offentlighetens lys på seg, blir det tatt på alvor. Den mektige katolske kirke er ikke så ulik andre maktinstanser i så måte. Når klanderverdige forhold oppstår, blir hensynet til institusjonens rykte og omdømme overordnet alt annet. Lederne maner til taushet og lojalitet. I lys av hva denne skandalen dreier seg om, er det rystende å se hvordan kirken brukte sin autoritet til å pålegge unge overgrepsofre å tie om sine opplevelser. Skadevirkningene for ofrene ble da selvsagt enda større, men kirkens omdømme var viktigst. Det mest oppsiktsvekkende de siste par dagene er hvordan overhodet for den katolske kirke i Irland, kardinal Sean Brady, selv har aktivt bidratt til å skjule og feie under teppet de alvorlige overgrepene som har skjedd innenfor kirken. I 1975 var kardinal Brady prest og lærer, og han deltok i en kirkelig "etterforskning" av overgrep mot to unge gutter. Begge ofrene ble bedt om å avlegge ed på at de aldri skulle fortelle om overgrepene. De ble avkrevd en "wow of silence" av den nåværende kardinalen. Merkelig at ikke den høyverdige kardinalen trekker seg.

Tøft mediekjør for rådmann

Hvem har hatt det tøffeste mediekjøret den siste uka? Det er ikke de Eia-rammede kulturforskerne eller den norske Toyota-importøren, men det er rådmann Snorre Glørstad i Trondheim. Han har nok følt ukas kritiske avisoppslag som mildt sagt tyngende - selv om de foreløpig ikke har nådd rikspressen (hvilket er en pussighet i seg selv). Adresseavisen har nemlig avslørt at Snorre Glørstad og andre trondhjemske kommunetopper har vært på luksusturer til fjerne himmelstrøk, betalt av finansmeglere og fondsforvaltere som gjerne vil ta hånd om kommunens gigantiske "Kraftfond". Bakgrunn: Kraftfondet er penger som Trondheim kommune fikk for salget av Trondheim Energiverk i 2002. Fondet utgjør for tiden den nette sum av 6 milliarder kroner. Meglerhusene surrer naturlig nok rundt honningkrukken - det vil si rådhuset i Munkegata - for å få lov til å forvalte denne pengebingen. De inviterer derfor sentrale personer i kommunen til diverse "investeringsseminarer" - i New York, i Hong Kong, i Tokyo og Stockholm -og New York igjen. Hotellene og restaurantene er de aller beste, og kulturtilbudene er fra øverste hylle. Rådmann Snorre Glørstad (som da var finansdirektør) og flere takker ja. Og det hele tar seg ikke bra ut i Adresseavisens oppslag. Presseomtalen er berettiget. Det skal være åpenhet om kommunens pengebruk, og om hva kommunens ledere driver med i arbeidstiden. Spesielt viktig er det med åpenhet og innsyn når finansnæringen er på jakt etter rike offentlige kunder og fellesskapets midler. Vi har Terra-saken i friskt minne. Adresseavisen har gjort en god jobb - over lang tid - med å avdekke prosessen rundt Kraftfondets investeringer. Likevel kan det hende at skurkestempelet her rammer Snorre Glørstad for hardt. (Glørstad har ikke selv uttalt seg om saken siste uka, fordi han er sykemeldt.) For det første: Når redaksjonen har valgt sin vinkel, vil dette pespektivet styre hele prosessen fra research og faktautvalg til fortelling og presentasjon. Man velger fakta, ordbruk og bilder ut fra hva som styrker egen vinkling. Andre elementer velges bort. I dette tilfelle innbærer det for eksempel en stor vekt på bilder og sitater fra hotellers og restauranters egne markedsføringssider, som skal underbygge at dette er "luksus". En historie kan som kjent fortelles på flere måter, som alle kan være like sanne. Avisen har en veldig makt i et tilfelle som dette, en definisjonsmakt. Den sorterer fakta. Og den sorterer mennesker, og anbefaler dem til heholdsvis berømmelse eller fordømmelse (sitat Odd Raaum). Og her ligger mitt andre poeng: En ting er å avdekke og kritisere maktmennesker for hva de gjør. Men enkelte medieoppslag kan ramme hardere enn som så, fordi de implisitt og underforstått stiller spørsmålstegn med menneskers integritet og karakter, altså hvem de er. Dette er en slik sak. Sløseri, luksus, påspandering, antydninger om korrupsjon - slik omtale rammer personlig, og den øker belastningen for den omtalte. Det er så langt i denne saken ikke påvist korrupsjon. Kraftfond-saken i Trondheim handler først og fremst om politiske beslutninger som flere må svare for. Snorre Glørstad må føle på en sterk opplevelse av urettferdighet etter disse oppslagene. Trøsten får være at publikums hukommelse er kort.

Internasjonalt i Sameland

Samisk Høgskole må ha ett av landets flotteste høgskolebygg, om ikke det aller flotteste. Nybygget i Kautokeino ble åpnet i fjor. Innvendig er det preget av kontraster mellom store, åpne arealer og intime korridorer med uventede møteplasser for småmøter og kaffepauser. Her er et atrium som tar vare på finnmarkslyset, og en gedigen kantine med utsikt over vidda.

Jeg møtte journaliststudentene. De er bare 8-10 stk, men de representerer tre nasjoner. Dette er i tråd med skolens profil, den samler samisktalende fra hele nordkalotten. Like over påske starter de et 10-poengs bachelorkurs i klimajournalistikk. Dette er et norsk-finsk-dansk samarbeid som trekker til seg studenter fra en rekke land.

Utadvendt eller provinsiell - det er ikke et spørsmål om hvor man bor, men om mental spenstighet.

Nå skal jeg kjøre de 13 milene inn til byen og de sentrale strøk (dvs. Alta :-). Passerer Masi, den fine bygda som noen ville legge under vann på 1970-tallet, under striden om Altavassdraget, men som ble reddet takket være noen ulydige aksjonister.

Romøren og konstruktivismen

I medievitenskapelig teori går det et skille mellom dem som ser på nyheter som representasjon og dem som ser på nyheter som konstruksjon. De første hevder at nyhetene mer eller mindre fremstiller (re-presenterer) virkeligheten, de andre hevder at nyheter er konstruerte medieprodukter, de er kun et resultat av medienes egne formater, sjangerkrav og produksjonsrutiner. Jeg har hittil ikke hatt så stor sans for konstruktivismen. Men jeg innser nå at jeg har tatt feil. De siste ukers sportsjournalistikk formidler en virkelighet som ikke hadde eksistert hvis det ikke var for - ja, nettopp sportsjournalistikken. Først var det Petter Northug. Du husker han som i flere timer ikke ville snakke med journalistene, enda journalistene forventet det. Når journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål, så fikk vi endeløse reportasjer om at journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål. Dette pågikk helt til journalistene fikk stilt sine spørsmål (som forøvrig var de samme to som de alltid stiller). Lærte vi noe nytt om verden der ute gjennom dette? Om langrenn f eks? Eller var vi vitne til en medieskapt nyhet? En ren konstruksjon? Vi lærte vel først og fremst noe om sportsjournalistene, at de kan være tøffe når det virkelig gjelder, og at de kan stå sammen. Og dessuten lærte vi at sport egentlig handler om media. Så var det disse gutta som hoppet i Holmenkollen når de ikke skulle. Det vil si - "de" (de var vel 12 stk) forsvant ganske fort; vi trenger èn, vi trenger et ansikt, en skjebne, en skurk, vi trenger Bjørn Einar Romøren. Skihopperen Anette Sagen fikk æren av å gjøre det offisielle førstehoppet i nye Kollen - direkte på tv og med publikum og jubel og glede i bakken. - Jeg tenker at... uansett måtte vel noen ha kjørt ned bakken på forhånd, før dette store tv-showet, og liksom sjekka at alt er i orden? Har det ikke alltid vært prøvehoppere? Må ikke noen teste farten slik at den første offisielle hopperen får tildelt riktig avsats oppe i tårnet? Romøren & Co gjorde sine hopp i skumringen en stille kveldsstund. Jeg vil anta at de hopper på ski nærmest hver dag, de er jo våre fremste hoppere, og nå stod altså den nye Kollenbakken der, snø var der også. Ulykken var at media var til stede. Det forhold at Romøren ble fanget på tv, gjorde det mulig å etablere dette hoppet som en trussel mot tv-showet neste dag. Hadde ikke tv-kameraet vært der, så hadde det ikke vært noen sak. Sportsjournalistene kunne jo gjort noe annet denne kvelden - de kunne f eks arbeidet med slutt-tabellen for årets eliteserie som snart begynner, det er jo en annen viktig rapportering fra virkeligheten. Da hadde ikke Romøren-saken eksistert. Petter Northug måtte til slutt legge seg flat - for våre sportsjournalister. Du kan ikke i lengden trosse dem. Bjørn Einar Romøren ble denne ukas hat-objekt nr 1 i Norge fordi han hoppet på feil tidspunkt. Men heldigvis: til slutt stilte også han opp for sportsjournalistene og - ja, la seg flat (sorry, den monotone og noe flate ordbruken skyldes et forsøk på å re-presentere journalistikken). Dette handler ikke om langrenn eller skihopp. Det handler heller ikke om dårlig oppdragelse fra foreldrenes side (som sportsjournalister hevdet i Northug-saken) eller om kjønnskamp og likestilling (som jo er et seriøsitets-styrkende valg av framing i Romøren-saken). Det handler om pressen. Sporten eksisterer for medienes skyld. Den er råstoff, den er et middel, den skal være melodrama - og hvis den ikke er det, så lager vi det. Konstruktivisme? Ja. Northug kom i skade for å krenke sportsjournalistene. Men Romøren - han krenket vel Anette Sagen? Neida, hun tar hele saken pent, og hun har for alltid æren av å ha gjort det første offisielle hoppet i nye Kollen. Unge Romøren krenket sportsjournalistene han også. Bare i det lyset kan vi forklare den tøffe offentlige rettergangen og den strenge straffen.

Nei, KrF var ikke imot fargefjernsyn

Den er så lett å gripe til, denne påstanden om at KrF var imot å innføre fargefjernsyn i Norge, - sort-hvitt-fjernsyn fikk da være mer enn nok! Påstanden passer jo så godt inn i bildet som mange vil tegne av et mørkemannsparti som er bakstreversk og akterutseilt. Men den er altså feil, denne påstanden. Uansett hvor mange ganger den gjentas. Nå har nemlig journalist Hallgeir Opedal undersøkt saken. Og funnet ut at dette livskraftige poenget - som ligger der som en lissepasning for alle som kommenterer KrF - etter alt å dømme er feil. (Opedals artikkel finnes visstnok bare på papir, publisert i Dagbladet Magasinet sist lørdag.) Det var i desember 1971 at Stortinget tok fargefjernsynssaken opp til avstemning. 94 representanter stemte for, mens 34 stemte imot. Desverre er oversikten over hvem som stemte hva gått tapt. Referatet fra debatten gir imidlertid et signal om hva de ulike partiene mente. De to KrF-representantene som hadde ordet i debatten, gikk begge inn for innføre fargefjernsyn. Men representanter fra Venstre og Senterpartiet talte imot. Dette bekreftes også av Lars Roar Langslet som minnes debatten og som selv deltok i den: Det var Venstre og Senterpartiet som var imot, mens KrF var for. Altså tar de feil, alle de som scorer retoriske poeng på KrF og fargefjernsynet. Og dem er det mange av, kjente og ukjente skribenter og kommentatorer. Et google-søk på "KrF" og "fargefjernsyn" gir et stort antall treff. Kanskje har Einar Førde et visst ansvar denne misoppfatningen. Den slagferdige Førde var saksordfører for saken i Stortinget, og ironiserte i sitt innlegg over motstanderne av fargefjernsyn: "Me får finne oss i at synda er komen til jorda, men me vil ikke ha ho i fargar". Gjett hvem som kunne sagt noe slikt, lissom... :-) I rettferdighetens navn skal det også nevnes at debatten i Stortinget faktisk handlet om prioriteringer. Burde man ikke sørge for at hele landet fikk tilgang til de tv-signalene som allerede fantes, i sort-hvitt, før man vedtar nye store investeringer som bare kommer de sentrale strøk til gode? Akkurat den problemstillingen er det jo noe tidløst over; - kanskje var de i dag så latterliggjorte motstanderne ikke fullt så dumme som ettertiden vil ha det til :-)