Heksejakt i NRK?

Torsdag denne uka holdt jeg et foredrag for Kringkastingsrådet. Bakgrunnen var at rådet har fått noen klager på NRKs dekning av Gjørv-kommisjonens rapport. Klagerne mener at  NRK drev med unødig syndebukk-journalistikk i sin dekning av rapporten.

Jeg støttet klagerne i mitt innlegg.

Kringkastingsrådet vedtok en uttalelse som også støtter denne konklusjonen. Rådet gav NRK smekk på fingeren for å bli for ivrige til å terpe på hvem som burde stilles til ansvar og ta sin hatt å gå i kjølvannet av Gjørv-rapporten. Les om rådets uttalelse her.

Kritikken fra Kringkastingsrådet har visst vakt litt oppstandelse i noen NRK-redaksjoner. Det er kommet spørsmål fra disse om å gå tilgang til foredraget.  Jeg har derfor lagt det ut som egen side i spalten til høyre her på bloggen. Du finner det også ved å følge denne lenken.

 

Breivik og hans ytringsfrihet

Det pågår en litt merkelig debatt for tiden om Anders Behring Breivik skal ha ytringsfrihet.

Noen tar til orde for at Breivik skal «fratas sin ytringsfrihet». Formuleringen skurrer i mine ører. Det høres ut som om ytringsfriheten er noe som staten sitter og forvalter, et slags privilegium som tildeles noen og fratas andre. Dette mener jeg er et forkjært perspektiv. Ytringsfriheten er jo en medfødt rettighet som hører med til det å være menneske. Å være menneske er å kommunisere. Fratas noen denne retten, er det selve menneskeverdet som angripes. Vi må prøve å holde fast på at Breivik er et menneske.

Så er det slik at ytringsfriheten nødvendigvis må ha sine begrensninger. Det gjelder for oss alle. Det finnes ytringer som er så krenkende, så truende eller så ødeleggende for andre mennesker at de er forbudt ved lov. Dette er relativt ukontroversielt. I tillegg er enkelte mennesker underlagt sterkere begrensninger. Jeg tenker her på personer som under fengselsopphold må tåle diverse kontrolltiltak. De får begrenset informasjonsfriheten – den frie adgang til å samle informasjon, som jo er nært knyttet til ytringsfriheten – og de får begrenset ytringsfriheten ved at kommunikasjon med omverdenen blir kontrollert og sensurert.

I Breiviks tilfelle er det opplagt at han ikke kan få ytre seg fritt på alle måter og alle felter. Hans adgang til å bygge nettverk, til å inspirere eventuelle likesinnede og til planlegge fremtidig terror må forhindres. Han vil derfor bli underlagt strenge kontrolltiltak. Dette finnes det lovhjemmel for.

Men å si at han «har mistet sin ytringsfrihet» er likevel å gå ti skritt lenger. Det skurrer voldsomt i mine ører. Intet menneske skal bli fratatt ytringsfriheten som sådan, totalt sett og i sin helhet, verken ved politiske vedtak, domstolsbeslutninger eller praktiske tiltak.

Breivik må få snakke med andre mennesker, han må få uttrykke seg, tegne og skrive, synge og lage musikk, - ytringer har som kjent mange former, og ytringsfriheten omfatter dem alle. Men idéen om menneskets ytringsfrihet omhandler i særlig grad den politiske ytringsfriheten. Heller ikke denne kan fratas et menneske sånn rent summarisk. Her synes jeg advokat Jon Wessel-Aas sin påminning om å skille mellom handlinger og meninger er betimelig. Handlinger kan være ulovlige, ikke meninger. Men her er en gråsone. Den beveger vi oss i når ytringer kan innebære en trussel mot andre mennesker. Breiviks kommunikasjon med eventuelle meningsfeller kan i sin konsekvens innebære en slik trussel – og må begrenses der hvor dette er relevant. Ikke ellers.

Regimet som Breivik underlegges må selvsagt sees i lys av konteksten. Vi vet hva han er i stand til. Det må likevel være generelt begrunnet, og ikke utslag av en justis for det konkrete tilfellet.

Hvorfor skal Breivik ha ytringsfrihet, spør noen. Det er faktisk ikke ytringsfriheten som skal begrunnes, det er begrensningene som eventuelt skal begrunnes.

Pressens vinomtaler: Forbrukerveiledning, kulturstoff eller tekstreklame?

Det er tid for å omtale en masteroppgave igjen.

"Det klare skillet" er tittelen på en oppgave som analyserer èn enkelt PFU-sak, nemlig saken der Blå Kors beskylder VGs vinanmeldelser for å være tekstreklame. Oppgavens tittel viser til formuleringen i Vær Varsom-plakatens punkt 2.6: "Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold".

Dette "klare skillet" er ikke alltid så klart. Tvert imot er her store gråsoner. Mye redaksjonelt stoff - ikke minst såkalt forbrukerveiledning - ligner på reklame, det kommer fra kommersielle kilder, og det har stor reklameeffekt.  

Blå Kors klaget VG inn for PFU med påstand om at vinomtalene er reklame på redaksjonell plass. Organisasjonen peker på at de aller fleste viner som omtales får høye terningkast. Her er også detaljert bruksanbefaling ("vinvalg til 17.mai", "drikke til fotballkampen"), her er direkte kjøpsoppfordringer, og omtalen er gjerne glamorøst illustrert.

Blå Kors er ikke minst opptatt av omfanget av alkoholomtale i pressen, som de mener har eksplodert de senere år. Men som oppgaveforfatter Frøydis Johannesen ganske riktig påpeker: Tekstreklame et ikke et spørsmål om kvantitet, men om tekstenes kvalitet.

Frøydis Johannessens masteroppgave er en diskursanalyse. Den viser hvordan Blå Kors prøver å få PFU med på en alkoholpolitisk diskurs. Men det vil ikke PFU, som istedet holder seg til en juridisk diskurs. Utvalget mener at den kritikken som Blå Kors retter mot pressens alkoholomtaler ikke faller inn under presseetikken, "slik denne defineres av Vær Varsom-plakaten". Utvalget holder seg strengt til spørsmålet om VGs vinanmeldelser strider mot Vær Varsom-plakatens punkt 2.6. Svaret på det spørsmålet er nei.

Ulike aktører forstår tekstreklamespørsmålet i lys av ulike diskurser. For Blå Kors er den alkoholpolitiske diskursen viktig, men de oppfatter også vinomtalene helt klart som en kommersiell diskurs, i lys av både de direkte kjøpsoppfordringene og den reklameinspirerte bildebruken.  VG selv plasserer vinomtalene inn i en forbrukerdiskurs, men også i en juridisk diskurs fordi de i sitt tilsvar vektlegger ytringsfriheten og stiller seg kritisk til reklameforbudet for alkohol. Interessant er det at vinanmelderne selv gjerne setter dette stoffet inn i en kulturdiskurs, det er et kulturjournalistisk stoffområde på linje med med litteratur og musikk. PFUs uttalelse blir vurdert som en juridisk diskurs fordi den kun forholder seg til spørsmålet om et regelverk er brutt.  

De ulike kontekster som vinomtalen settes inn i gir ulike svar på den etiske problemstillingen. Dette forklarer hvorfor PFU mener at spørsmålet om å begrense den panegyriske vinjournalistikken ikke er et presseetisk spørsmål.

Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen uttaler seg forøvrig med en viss selvkritikk på pressens vegne i masteroppgaven. Han sier blant annet: "Et teppe av resignasjon har lagt seg over Pressens Faglige Utvalg etter all tekstreklame som brukere av norske medier hver dag blir utsatt for".

Når pressen fortsatt snakker om "det klare skillet" mellom redaksjonell tekst og reklame, er det ut fra to perspektiver: For det første referer man til en sjangerkonvensjon der leseren, lytteren og seeren vet at det er to "storsjangre" i nyhetsmediene - reklame og journalistikk - og lett ser forskjellen på disse to, fordi de jo er adskilt. For det andre handler det om hvem som bestemmer. Hvis redaksjonen selv på fritt og uavhengig grunnlag vurderer at en produktomtale har journalistisk interesse, er det ikke tekstreklame. Hvis omtalen derimot er "kjøpt og betalt", er det tekstreklame. En eventuell reklameeffekt er irrelevant her.

Eller tror jeg at VG slett ikke er blant de verste med hensyn til tekstreklame, snarere tvert imot. Avisen har klare prinsipper for å håndtere produktomtaler, og legger stor vekt på å arbeide i tråd med de eksisterende regler for tekstreklame. VG er også blant de fremste på kritisk forbrukerjournalistikk. Til tider faktisk imponerende dyktig, spør du meg. Jeg tror det står adskillig verre til i ukepressen. En undersøkelse av hvordan "reportasjer" om klær, kosmetikk, helse, mat, design osv. blir til i ukebladene ville nok avdekket mye rart.

Studenter forsker på 22.juli-dekningen

Tenk å ha så flinke studenter at oppgavene de skriver blir utgitt som bok!

Da mediestudentene i Volda sist høst skulle planlegge sine kandidatoppgaver i medievitenskap, var det mange som ønsket å finne en problemstilling som hadde med medienes 22.juli-dekning å gjøre. Fire av disse kandidatoppavene er nå samlet i en antologi og utgitt på det akademiske forlaget Unipub. Artiklene er basert på studentenes egen forskning, og belyser ulike sider ved 22.juli-dekningen.

Vanligvis blir ikke kandidatoppgaver på bachelorstudiet publisert. Skjønt, hos oss ved Høgskulen i Volda har det hendt at en og annen medievitenskapelig kandidatoppgave som holder høy kvalitet har blitt utgitt i høgskolens skriftserie. Når vi denne gangen velger å publisere fire oppgaver, er det fordi vi mener de kan ha interesse både for pressefolk og for forskere og andre som er opptatt av 22.juli-dekningen. Studiene kan bidra med nyttige funn og perspektiver når nyhetsmedienes innsats etter 22.juli skal gjøres opp.    

Det mest omfattende bidraget i boka er en studie av hva våre to store tv-kanaler, NRK og TV 2, faktisk sendte det første døgnet etter bombeeksplosjonen i Oslo. Fjernsynet var den viktigste informasjonskilden for folk flest dette dramatiske døgnet. «Terrordøgnet på tv», skrevet av Siri Eggen, Natalie Remøe Hansen og Hanna Haug Røset, viser at det faktisk var betydelige forskjeller mellom våre to nasjonale tv-kanaler i måten de dekket hendelsen på.

Kristin Grydeland har studert hvilken forståelsesramme angrepet ble satt inn i og hvilke ord og begreper som ble brukt i NRK og i Dagsavisen før og etter det ble kjent hvem som stod bak terrorangrepet. Hun finner en påfallende endring i måten terroraksjonen omtales på fra det øyeblikk gjerningsmannens identitet blir kjent. En bestemt fortolkningsramme går da i oppløsning, og erstattes av en ny.

Hvordan opplevde overlevende ofre under terroraksjonen å bli tatt bilde av like etter de dramatiske hendelsene? Kjersti Fossåskaret Eltoft har snakket med fire av dem. Det er vanskelige presseetiske problemstillinger knyttet til bilder av skadde og blodige mennesker, kanskje i sjokk, tatt umiddelbart etter en dramatisk hendelse. Alle Eltofts informanter har forståelse for at de ble tatt bilde av uten samtykke i denne situasjonen. 

De dramatiske hendelsene på Utøya ble først formidlet på Twitter. Lenge før de ordinære nyhetsmediene fortalte om skyting på Utøya, visste brukerne av dette sosiale mediet om hva som skjedde. Også gjerningsmannens identitet ble først formidlet på Twitter. Elisabeth Gjestland har studert Twitter som nyhetskilde den 22. juli.

Undertegnede, som står som redaktør for boka, har skrevet en innledning med en oversikt over mediedekningens tre faser. Denne artikkelen er lagt ut som egen side i spalten til høyre her på bloggen.

Formålet med denne publikasjonen er slett ikke å gi noen heldekkende analyse av mediedekningen etter 22. juli. Det vil etter hvert komme større og bredere forskningsarbeider i så måte.

Russiske journaliststudenter med usikker framtid

Foto: Menneskerettighetsakademiet

De bruker fem år på å studere journalistikk, de er veldig interessert i faget – men er usikre på om de vil bli journalister.

Møtet med russiske journaliststudenter på universitetet i Kaliningrad har vært fascinerende. De kaster seg ut i diskusjoner om journalistrollen, de kjenner umiddelbart igjen journalistiske og presseetiske dilemmaer og problemstillinger, og de har klare synspunkter i de fleste spørsmål. Men de har liten tillit til nyhetsmediene i sitt eget land.

"Kaliningrad Pravda" er en av minst
fire større aviser som utgis
i denne byen

Årsaken er mangelen på redaksjonell frihet. De fleste journalistiske mediene er offentlig eid, og publikum oppfatter dem som talerør for myndighetene. Det finnes opposisjonelle medier, men disse sliter tungt. Ifølge journalist-studentene er det også en utbredt praksis i russiske medier at journalister lar seg kjøpe. De tar imot penger for å produsere og publisere saker for kilder som kan betale. Dette bidrar også til det lave omdømmet som russiske medier har i befolkningen.

Når vi i en workshop går gjennom det russiske etiske regelverket for journalister (tilsvarer ”Vær Varsom-plakaten”), smiler studentene. De yrkesetiske prinsippene og idealene ligger milevis unna det studentene oppfatter som realitetene i russiske nyhetsmedier.  

De tyvetalls studentene som jeg møtte deltok på et ukelangt kurs i ”Menneskerettigheter og flerkulturell forståelse” som Menneskerettighetsakademiet i Oslo står bak. Daglig leder Lillian Hjorth sørget for det meste av opplegget, mens jeg hadde forelesninger om journalistiske temaer og ytringsfrihet samt ansvar for gruppearbeid i to dager. Med så aktive og engasjerte studenter var det hele en sann fornøyelsen og en stor glede.

Universitetet i Kaliningrad er nettopp ”forfremmet” til et føderalt universitet i Russland, som det visstnok bare finnes 6-7 av. Dets fulle navn er nå ”Immanuel Kant Baltic Federal University”. Navnet spiller selvsagt på universitetes aller mest berømte alumnus, filosofen Immanuel Kant. Kaliningrad (tidligere Königsberg) er hans fødeby.

Om lekkasjer, kildevern og advokat Klomsæt

Det pågår en interessant debatt om lekkasjestrømmen i terrorsaken og om mediene bør avsløre hverandres kilder. Flere stiller spørsmålstegn ved klokskapen i et forslag som både jeg og andre har stilt oss bak, nemlig at det bør innføres et etterforskningsforbud for politiet og andre myndighetsorganer i kildevernsaker. Jeg postet nettopp et debattinnlegg på Journalisten.no om dette. Det ble litt langt, men det får stå sin prøve. Her er innlegget:

Da Medieansvarsutvalget la fram sin innstilling i fjor, gikk mindretallet inn for et etterforskningsforbud i kildevernsaker. Jeg var en del av dette mindretallet.  

Jeg mener at vi i denne diskusjonen må ta utgangspunkt i hva kildevernet egentlig er ment å verne. Sigurd Klomsæt-saken og lekkasjestrømmen i terrorsaken er ikke noe godt eksempel i så måte.

Begrunnelsen for kildevernet er å få fram viktig informasjon – som regel om kritikkverdige forhold - som ellers ville forblitt skult. I noen tilfeller er det nødvendig å love anonymitet for å få fram slik informasjon, fordi informanten løper en risiko ved å ytre seg. Pressens kildevern skal sikre at kritikk og opplysninger om f eks maktmisbruk kommer fram, og det skal sikre ytringsfriheten for mennesker som ellers ikke våger å ytre seg.

Dette er grunnen til at jeg mener det bør innføres etterforskningsforbud. Frykten for omfattende etterforskning fra politi eller andre myndighetsorganer kan i seg selv skremme mennesker som burde ha snakket til taushet.

Kildevern og anonyme kilder bør være en unntakssituasjon. I terrorsaken er de mange lekkasjene er blitt en normalsituasjon. Det er blitt rutine. Vi forstår såpass at det her ikke er truede og engstelige ytrere som henvender seg til en redaksjon med informasjon om kritikkverdige forhold, men det er redaksjonene selv som ved hjelp av intens ”kildepleie” søker å sikre seg informasjon fra politietterforskningen. Et viktig motiv er konkurransehensyn. Da er vi ganske langt fra det som kildevernet egentlig er ment å ivareta.

Kostnaden ved denne lekkasjestrømmen er at det oppstår en symbiose mellom journalister og deres informanter. De yter hverandre tjenester, og det oppstår et nært og tett fellesskap som offentligheten ikke skal vite om. Hvilken gevinst oppnår informanten som formidler all denne eksklusive informasjonen? Oppnår advokater (eller politifolk, som også lekker!) en spesiell goodwill i redaksjonen?  

Det er vanskelig å sortere her. Det kan selvsagt tenkes at advokater trenger kildebeskyttelse. Også advokater kan henvende seg til en redaksjon med et tips, et dokument eller en opplysning som er viktig, der forutsetningen er at advokaten ikke blir navngitt som kilde. (Advokater som lekker i terrorssaken er for øvrig ikke kilder i streng forstand, men formidlere. Kilden er den som er blitt avhørt. Men det betyr mindre i denne sammenheng.)   

Bør journalister røpe eller jakte på andre mediers kilder? Når vi står overfor en ekte og velbegrunnet kildevernsituasjon: Definitivt nei. Det vil være uhørt, og det vil undergrave kildeverninstituttet. Når vi står overfor en situasjon som i dette tilfellet med rutinemessige lekkasjer som så langt har avdekket lite kritikkverdig ved etterforskningen: Ja. Her handler det mer om å verne pressens egne arbeidsmetoder enn å verne kilder. Og det er mildt sagt ikke like verneverdig.  Nyhetsmediene bør avdekke hverandres arbeidsmetoder og avsløre tette bånd mellom journalister og profesjonelle kilder. Kildevernet bør ikke utvides slik at det hindrer denne viktige delen av pressens oppgaver.

Lekkasjer kan være viktige og hederlige nok. Mang en betydningsfull sak er kommet fram i lyset som følge av lekkasjer. I kriminaljournalistikken kan lekkasjer ha positiv betydning for rettssikkerheten. Men dette forutsetter at lekkasjen er et korrektiv til en etterforskning som man kan frykte er skjev eller mangelfull.

Jeg innrømmer at lekkasjestrømmen i terrorsaken gjør det vanskeligere å forsvare et etterforskningsforbud. Men jeg forsvarer det likevel, av hensyn til de reelle og viktige kildevernsituasjonene. Det finnes informanter der ute som har et langt sterkere behov for beskyttelse enn advokat Klomsæt eller hvem det nå måtte være i denne saken.      

PFU som overredaktør?

«Jeg er ikke riksredaktør», uttalte PFU-medlem John Olav Egeland på møtet i Pressens Faglige Utvalg i dag. Hans poeng er at PFU ikke må bli en slags «overredaktør» i norsk presse.

Det er nok de fleste enig i. Av hensyn til ytringsfriheten og pressefriheten skal det ikke finnes noen instans som instruerer pressens redaktører.

Men hvordan skal man unngå at noen skal oppfatte PFU som en overredaktør? Hvordan forhindre en slik misforståelse?

Jo, sier John Olav Egeland, ved at PFU strengt holder seg til å bedømme om en regel i Vær Varsom-plakatene er brutt eller ikke. Utover dette skal ikke utvalget gi noen kvalitetsbedømmelser av noe slag.

Kvalitetsbedømmelser hører altså til redaktørens domene, men ikke etikken??

Egeland vil gjerne rendyrke PFUs preg av å være en «domstol», som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om et innklaget medium er skyldig eller ikke. Samtidig kommer han i skade for å svekke (eller overse eller glemme) § 1 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg, der det heter at utvalget er opprettet for «å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse». Å vurdere klager er bare «et ledd i dette arbeidet», ifølge vedtektene.

Finnes det andre synsmåter som kan forhindre misforståelsen om at PFU er en «overredaktør» enn det som Egeland forfekter? Ja. En bedre strategi er å innta det motsatte standpunkt. Det vil gi et langt bedre svar på denne misforståelsen.

Egelands standpunkt er i realiteten dette: Fordi vi i PFU har klart å snevre inn etikken til et antall ja/nei-spørsmål om overtramp eller ikke, er vi ikke noen overredaktør – bortsett fra i akkurat disse spørsmålene da, som vi uttaler oss om. Men det handler jo bare om etiske regler. Så lenge redaktørene fritt får bestemme over alt det andre, så er PFU (nesten) ikke noen overredaktør i det hele tatt.

Et noe mer holdbart resonnement ville vært dette: PFU er uansett ikke noen overredaktør, heller ikke i de sakene man uttaler seg om. Enhver redaktør står i prinsippet fritt til å følge PFUs anbefalinger eller ikke. PFU er ingen domstol, men en etisk veileder som har sin autoritet i kraft av kollegial kompetanse og kvaliteten i uttalelsene. Og da kan man vel like godt uttale seg om hele bredden av presseetiske spørsmål, slik at man kan bidra til «den etiske og faglige standard i norsk presse» slik vedtektene sier?

Hva er problemet?

Hva er det som er bekymringsfullt i Giske-Lorry-Apressen-TV2-saken?

·         At danske Egmont har kjøpt hele TV 2? Nei. Egmont var vært en stor deleier i TV 2 i 20 år, og har vist seg å være en helt grei eier for TV 2.

·         At næringsminister Trond Giske er imot salget? Nei. Det er fint at politikere ønsker å beholde norsk eierskap i viktige bedrifter.

·         At næringsminister Trond Giske har sagt høyt at han er imot salget? Nei. Det er fint at politikere - endog statsråder - sier hva de egentlig mener.

·         At næringsminister Trond Giske har slarvet på et nachspiel på en Oslo-restaurant? Nei. Det er etter hvert blitt klart at statsråden faktisk ikke har slarvet mer enn man bør slarve på et nachspiel på en Oslo-restaurant.

·         At vi har medieeiere i Norge – og i særdeleshet gamle gode A-pressen, og Orkla for noen år siden – som ikke har noen publisistiske formål eller tanker med sitt eierskap, som ikke har noen ideer eller idealer om å spille en demokratisk og kulturell rolle i samfunnet med sitt medieeierskap, men som kun har et kapitalistisk formål og som dermed heller burde investert i pølsefabrikker, cruiserederier og vindkraftselskaper? Ja.