Blogg-plakat?

En egen Vær Varsom-plakat for bloggere har vært diskutert flittig siste uka. Et par erfarne bloggere har lansert et konkret forslag til en slik plakat. Tanken bak er jo god. Målet er å heve kvalitet og seriøsitet, og hindre skjult reklame og manipulasjon av leserne. En slik plakat vil jo ikke ha noen formell status, og vil heller ikke innebære noen slags forpliktelse for noen. Den vil være en samling gode råd til bloggere, og intet mer. Slik sett kan den ikke sammenlignes med pressens velkjente Vær Varsom-plakat, som er forpliktende for profesjonelle yrkesutøvere og som håndheves av pressens organisasjoner. Bloggverdenen er mangfoldig. Den såkalte blogg-sfæren er ikke èn sfære, men mange. Det er lang avstand fra de politiske kommentatorer og de "smale" faglig funderte bloggerne til de mange glade amatører som utveksler bilder og tanker om sine hobbyer, sine interesser eller sine feriereiser. Bredden er blogverdenens styrke; her er rom for enhver - og det spørs om et felles "regelverk" vil få gjennomslag og oppslutning hos alle disse ulike gruppene. Selv får jeg mer og mer tro på den sosiale kontrollen og "oppdragelsen" som hele tiden pågår i de mange samtaler på nett, og som fører til at gode bloggerne og nettsteder blir anerkjent mens de uønskede ytringene fryses ut. Innspillet om en blogg-plakat kan gjerne betraktes som et ledd i denne interne sosiale dannelsesprosessen. Den omfatter imidlertid en lang rekke ulike mekanismer. Mer om det senere.

Google gatekikk

En av de minst alvorlige personverntruslene som har oppstått som følge av ny digital teknologi er den nye bildetjenesten Google Street View. Jeg ser at enkelte kjendiser bekymrer seg over at hvem som helst nå kan kikke inn i hagen deres. Men akkurat det er jo verken nytt eller truende - og heller ikke spesielt krenkende. Google-bilen (og Finn.no-bilen) med det kontinuerlig knipsende kameraet på taket har kjørt langs offentlige gater og veier, der vi alle faktisk kan spasere når vi måtte ønske det og kikke på hus og hager. Husene ligger der, og de er en del av vårt felles visuelle miljø. Noen har plantet hekker foran huset eller satt opp levegger for å skjerme seg mot innsyn. Huseiere uten slike goder må vite at når de soler seg eller drikker kaffe i hagen, så kan faktisk forbipasserende få et glimt av dem. Frykten for trusler mot privatlivets fred kan overdrives. Noen er bekymret for at deres navn og adresse finnes på nettet, likeså deres bilde og telefonnummer. Men dette er faktisk offentlige opplysninger som bør være åpent tilgjengelig. Ok, jeg ser at mulighetene for kikking øker. Folk flest vil jo være dannet nok til ikke å stå med kikkert og glane inn i folks hager, men i ensomhet foran pc-en er terskelen lavere for å zoome seg inn og kikke på hagemøblene til en eller annen kjendis. Jeg vil likevel mene at slikt noe bør man kunne tåle. Det er også blitt hevdet at bolig- og personinfo på nettet gjør det enklere å planlegge kriminalitet, for eksempel innbrudd. Nå har vel de kriminelle alltid hatt muligheter for å rekognosere og planlegge sine anslag, og det er foreløpig ikke dokumentert at nett-informasjon på noen som helst måte har påvirket innbruddsstatistikken.

Dagsrevyen - hallo?

Dagens nyhetskritikk: Av og til er NRK Dagsrevyens nyhetsvurdering ganske underlig, for ikke å si dårlig. Som nå i kveld. Første sak: Regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på maktkonsentrasjonen i dagligvarebransjen. Hva gjør Dagsrevy-redaksjonen med den saken? Jo, man inviterer Rema-eier Ole Robert Reitan til studio. Intervju-seansen gir Reitan rikelig anledning til å understreke at Rema alltid ønsker sine kunders beste. Det vil være feil å si at han fikk noen kritiske spørsmål. Andre sak: Tiger Woods holder pressekonferanse i USA og ber om unnskyldning etter å ha vært utro. Tiger Woods?? Fortjener den amerikanske golfspillerens utroskap plass som sak nr. 2 i Dagsrevyen, NRKs nyhetsflaggskip? Vi er nå kommet sju-åtte minutter ut i kveldens Dagsrevy, og kan konstatere at TV 2-nyhetene nok en gang stikker av med seieren.

Redaktør og AP-politiker

Det begynner å bli noen år siden nyhetsmediene var organer for sine respektive politiske partier. På 1970- og 80-tallet skjedde det en profesjonalisering av pressen som gjorde at avisene kuttet båndene til partiene de tidligere representerte. Sjefredaktør Jan Atle Stang i Firda - største avis i Sogn og Fjordane - gir altså et noe anakronistisk inntrykk med sin aktivitet på årsmøtet i Flora AP i helga. Redaktør Stang er medlem i Arbeiderpartiet. Under årsmøtet i lokalpartiet tok redaktøren ordet og kom med benkeforslag på en kandidat til nestledervervet, i strid med valgkomiteens forslag. Ifølgje Firdaposten stod Stang i spissen for en sterk fraksjon som markerte et klart opprør mot valgkomiteen og partiledelsen. Slikt vekker undring og reaksjoner, både blant redaktørens egne medarbeidere og blant leserne av en avis som erklærer seg som partipolitisk uavhengig. Publikums tillit til Firdas journalistikk er basert på at redaksjonen er fri og uavhengig i din redaksjonelle virksomhet. Det kan godt hende at pendelen etter pressens partipolitiske frigjøring har svingt for langt i motsatt retning. Journalister og redaktører har til tider ikledd seg et selvbilde der de er nærmest ubesmittet av partipolitiske oppfatninger, isolert fra samfunnets pulserende organisasjonsliv og angivelig ganske nær den fullkomne objektivitet. Dette er selvsagt en illusjon. Pressefolk har sine oppfatninger, og de må få delta i samfunnslivet som alle andre. Her handler det om å finne en gylden og forsvarlig middelvei. Mange pressefolk har funnet den ved å tillate seg selv å være medlem i et politisk parti, men avstå både fra verv og aktiviteter som medfører at man må stå fram som talsmann (eller fraksjonsmedlem). Publikum vil ikke forstå at en redaktør som den ene dagen opptrer på partiets vegne, neste dag kan være en fri, uavhengig og kritisk redaktør. På nasjonalt plan hadde vi en lignende situasjon da NRKs nyhetsdirektør Gro Holm like før stortingsvalget i 2005 uttalte at hun ønsket seg en rødgrønn regjering. For dette fikk hun sterk kritikk, og flere krevde at hun i en periode ble fritatt for redaksjonelle oppgaver.

Manglende raushet

Hvilket punkt i Vær Varsom-plakaten blir oftest brutt? I henhold til PFUs statistikk er det i særklasse punktet om samtidig imøtegåelse. Vi snakker her om pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten som sier at "De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger". 23 fellelser ble det på dette punktet i fjor. På andreplass på statistikken kommer kravet om kildekritikk og kontroll av opplysninger med 15 fellelser. Nå har PFU sett seg lei på journalistenes sløvhet på dette punkt, og vurderer en prinsipputtalelse om betydningen av samtidig imøtegåelse. Jeg tror at det store antall klager på dette punkt delvis skyldes en oppfatning om at her er det lett å få medhold av PFU. Mange klagere har registrert at på dette punkt er mange redaksjoner slappe og PFU er strenge. Når de så vil slå tilbake mot en artikkel, vet de at her er det stor sjanse for å lykkes. Til syvende og sist er det selvsagt redaksjonens ansvar. Det har etter min mening lenge eksistert en redaksjonskultur i vårt land som innebærer en manglende raushet og romslighet overfor dem som blir utsatt for angrep og kritisk journalistikk. Redaksjonen prioriterer å spisse en sak og fokusere på ett poeng, og da tones ofte imøtegåelsen ned. Mange redaksjoner kunne med hell vært rausere med å la den angrepne part få fremføre sin versjon. Mer konkret er det slik at noen redaksjoner kan gi den angrepne part for liten tid og anledning til å sette seg inn i saken og forberede sitt "forsvar". Når en bedriftsleder får en frist på to-tre timer til å sette seg inn i en omfattende og komplisert sak - som redaksjonen kanskje har jobbet med i uker - så er ikke det alltid en fair behandling. Vi ser også at i mange saker blir den angrepne part presentert for kun en liten del av saken.